Hjertesmerten på sykesengekanten. (Gjesteinnlegg)

Fylgjande innlegg er skriva av min kjære fru Lockertsen, og viser korleis det kan vera å oppleva hjartesjukdom som pårørande, Dette skildrar dei første dagane.

***

Vi hadde nettopp giftet oss. Vi har faktisk nettopp giftet oss - det er ikke 2 uker siden en gang - men det virker så veldig fjernt akkurat nå.

Vi har vært sammen i snart 13 år, men likevel var det magisk, fantastisk, spesielt, verdifullt og flott å gifte seg! Så mye mer enn jeg egentlig hadde trodd på forhånd!
Jeg har aldri vært en prinsessejente som har planlagt bryllupet mitt fra jeg var fem år gammel. Det å gifte seg har aldri vært noen stor drøm for meg. Når vi likevel bestemte oss for å gjøre det, kjente jeg på sommerfuglene i magen og visste at dette kom til å bli større enn jeg hadde forutsett, og det ble det!


To nygifte dager fikk vi sammen - da aller mest i et lite kaos av blomster, gaver, brudepikekjoler og pensko - før Holger dro til Oslo på sin vanlige ukespendletur.

Klokka litt over syv på tirsdagskvelden tikker Holger inn på Skype, men akkurat da holder jeg på med å legge Eira, så jeg ser ikke meldingen før en halvtime senere.
"Er ikke du på trening?" - spør jeg.
Holger svarer at han gikk til trening, men følte seg så dårlig at han gikk tilbake til kontoret igjen. "Eg har hatt symptom på angina pectoris i heile dag :-p", supplerer han med.

Jeg tror han tuller og syns egentlig det er en ganske dårlig spøk. - "Tuller du?", spør jeg, og han svarer "Vent litt, eg har Varden på tlf!" Da var det nok en spøk...

Varden var blitt tipset om vår lille underholdningsbit i bryllupet vårt og ville lage en gladsak. Holger ringer meg og samtalen går i en merkelig miks mellom avisintervju og brystsmerter. Han forklarer symptomene og jeg skjønner med en gang at jeg er gift med en klassisk mannedust som tror han er supermann og ikke vet sitt eget beste. Jeg vil han skal ringe legevakta, men han er nølende - syns det er bortkastet og unødvendig, siden det sikkert ikke er noen ting.
Jeg skjønner at han trenger meg til å overtale han for jeg vet at han aldri ville nevnt symptomene for meg med mindre han selv var bekymret. Jobben min var å få han til å gjøre det for _min_ skyld. "Jeg kommer ikke til å få sove i natt hvis ikke du får det sjekket!" - Sånn, da beholder han sin stolte manndom og jeg sklir inn i den småhysteriske hønekonemorkategorien, og han går med på å ringe dem selv om han vet det betyr at han vil få beskjed om å komme ned dit med en gang. Og det var akkurat det som skjedde. Heldigvis!

Jeg følte meg stuck her hjemme. Fikk løpende oppdatering fra prøvetaking og legevisitter på legevakta og forholdt meg ganske rolig - i alle fall frem til han fikk beskjed om at han skulle bli sendt til Ahus med ambulanse.

Jeg vet at Holger er stor og sterk, men da ville jeg ingenting annet enn å få lov til å være liten og sterk ved siden av han i stedet for å sitte hjemme med to sovende barn.
Heldigvis (og tusen takk!) tok Tord, Holgers kompis og forlover, turen inn og var sammen med Holger til han fikk beskjed om at blodprøvene var ok, sånn i 3-tiden.
Da sendte Tord meg en melding og fortalte at de siste prøvene så fine ut, så jeg kunne lukke øynene litt jeg også.

Onsdag var jeg ganske sikker på at han ville bli utskrevet. Vi snakket faktisk litt om hvorvidt han da skulle gjøre ferdig arbeidsdagen på jobb eller om han skulle komme direkte hjem. Jeg var lettet for at han fikk en skikkelig utredning og tenkte at når han er SÅ grundig undersøkt kan jeg jo legge hjertebekymringer bort for mange år fremover.
Men da han fikk symptomene tilbake på en arbeidstest og de bestemte at de skulle ta CT med kontrast begynte uroen og murre igjen. Da håpet jeg mest at de IKKE skulle sende han hjem til meg, for NOE var jo tydeligvis galt. Og heldigvis ble han ikke sendt hjem, men resultatene lot vente på seg enda en dag.

Torsdag hadde jeg bestemt meg for å reise inn til Oslo uansett om han ble utskrevet eller ikke. Enten for å ta han med hjem eller for å bli der sammen med han. Igjen var jeg ganske sikker på at han skulle bli med hjem, og jeg hadde allerede ordnet med pass for ungene.

Storesøster var allerede hos bestemor og minsta var i barnehagen. Da jeg kjørte hjem fra Skien, i 14-tiden, ringte mobilen. Jeg bannet fordi jeg hele veien ut hadde husket å plugge handsfree på øret, men nå hadde jeg selvfølgelig glemt det... Jeg måtte rote rundt i veska for å finne mobilen og heiv meg inn på en parkeringsplass.

- "Kjører du bil?", spør Holger.
- "Ja, jeg er på vei hjem."
- "Det var det jeg var redd for... har du fått stoppet, eller?"

Jeg skjønner allerede at dette ikke er godt nytt, stopper bilen, skrur av motoren og åpner døra - det er kokvarmt.
CT viste at det er forkalkninger i arteriene rundt hjertet og de må blokkes ut.
Holger snakker videre, men jeg er allerede halvveis på vei til Oslo i hodet mitt. Minsta må hentes, jeg må pakke til alle, jeg må legge ut nøkkel, minsta må leveres hos barnevakt, jeg må ordne med overnatting i Oslo. Men før alt det må jeg samle meg nok til at jeg får kjørt hjem. Jeg gjør samtalen med Holger kort for å klare å holde tankene samlet og kjører og henter minsta.

Hjemme står jeg med to kofferter og to små sekker.
Det skal pakkes til begge jentene, til meg og til Holger - han hadde jo bare med seg til én overnatting og trenger både klær, laptop, kamera, kabler, CPAP og diverse annet. Heldigvis sender han en liste på SMS, så jeg klarer å samle sammen det han trenger ganske raskt.
Så var det jentene... Jeg står på rommet til minsta med sekken i handa og alle skuffene i kommoden åpne og aner virkelig ikke hva det er jeg skal putte i denne sekken. Tankene nekter å samle seg lenge nok til at jeg klarer å tenke ut hva en treåring trenger å ha med seg til et uvisst antall overnattinger hos bestemor. Jeg ender opp med å ta en neve klær fra hver skuff og satser på at det holder. Det kunne like gjerne vært åtte truser og en sokk.

I min egen koffert var jeg mest opptatt av å få med toalettsaker og nok undertøy, og storesøster glemte jeg helt å pakke til.
Jentene blir innlosjert hos bestemor mens bestefar skysser meg til Ahus. Underveis kjenner jeg igjen på takknemligheten for det nettverket av fantastiske folk vi har rundt oss.
Jeg kan reise avgårde uanmeldt og vite at en eller annen kommer til å plukke opp nøkkelen jeg har lagt igjen utenfor huset for å passe kattene så lenge det trengs. Og jeg vet at jeg vil komme til å finne noen å overnatte hos mens jeg er i Oslo, selv om ingen enda vet at jeg er på vei innover. Vi er heldige!

Vel fremme var det fantastisk godt å få holde rundt Holger. Jeg tok meg i å være litt redd for å klemme på han... det hang skumle ledninger i alle farger ut av en boks under sykehusskjorta hans. Det var så godt å være sammen. Absurd, rart, godt og vondt.

Jeg var hos Holger til klokka ble 22, og da ble jeg hentet av den ene halvdelen av et godt vennepar på Lambertseter. Da jeg kom dit fikk jeg vin i glasset og en god prat før jeg køyet - litt for sent.

Dagene frem til mandag var jeg hos Holger så mye jeg kunne, fra morgen til kveld. Det stod oppslag om visittider flere steder på sengeposten, men det var aldri noen som ba meg gå. Det ble korte, rolige turer til hovedinngangen hvor vi sugde opp litt energi fra solen, noen episoder med Mythbusters i sykesenga og ellers kos, prat og stillhet.
Ventetid...

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Open og personleg jobbsøknad

Eg klarar ikkje halda kjeft lenger...

Om han pappa, Ernst Lockertsen (1931-2003)